Vår Mikkel Grüner sit i skrivande stund i israelsk fengsel etter at Israel i internasjonalt farvatn kapra den norskregistrerte fiskebåten «Kårstein» som han var mannskap på. I vår fremja Mikkel interpellasjon i bystyret om boikott av varer frå okkuperte område som Vestbreidda, Gaza og Vest-Sahara. Interpellasjonen fekk ikkje fleirtal. Bystyrefleirtalet skyv seg inn under at det er regjering og Storting som driv norsk utanrikspolitikk. Som om det fritek oss for ansvar! Ikkje bystyret og ikkje einskildmenneske. Men der dei fleste av oss hadde late seg stoppa av å få fleirtalet imot seg, mønstra Mikkel altså på fridomsflotiljen til Gaza 30. april i år. Mikkel er ingen skrivebordspolitikar, tenkjer eg medan eg sit – ved skrivebordet på Rådhuset – og skriv.
«Kårstein» hadde med seg medisinar til sjukehuset på Gaza. På Gaza bur det to millionar menneske på eit område like lite som Hamar kommune. Halvedelen av innbyggjarane er 18 år eller mindre. Gaza er beleira og under blokade av Israel, både til sjøs og til lands. Israel kapra «Kårstein» i internasjonalt farvatn, langt utanfor grensa på 12 nautiske sjømil. Difor seier eg kapra. Israel bryt folkeretten igjen og igjen. Og dei hindrar palestinske fiskarar frå å koma seg ut på havet til gode fiskeområde. For kystens folk har alltid sjø og hav betydd fridom, ferdsel og mat. For palestinarane på Gaza betyr havet blokade, innestenging og dårleg fiske.
Israel var ein gong eit håpets land for mange i etterkrigsgenerasjonen, både her heime og ute, slik Tone Bratteli skriv i denne teksten eg har funne på Facebook:
«Den gangen jeg var ung, entusiastisk og sprek hadde jeg et sterkt ønske om å dra til Israel og jobbe i en kibbutz. Familien min har en tung krigshistorie og jeg ville være en del av dem som ville delta for å skape et trygt land for dem som var så hardt rammet av holocaust. Det ble aldri noen kibbutz, men med årene traff jeg flere israelske ledere, og min far fikk til og med en minnestein i landet. Men så begynte noe å skje. Etter en avisartikkel jeg skrev som bygget på en FN rapport hevdet en talsmann for den israelske ambassaden at jeg var antisemitt. Det var som å få en kniv i hjertet, som et angrep på min integritet. En brevveksling gjorde det bare verre. Jeg kjenner det fortsatt. Og jeg er fortsatt ikke antisemitt. Siden har åra gått, og jeg har vært noen ganger i Israel og Palestina. Sist jeg var der hadde det gått ti år siden sist. Det var en sjokkopplevelse å se hvordan bosettingene har spredd seg på palestinsk område og hvordan en høy, brutal mur baner seg vei gjennom landskap, olivenlunder og hus. Brutalt. Akkurat som det som skjer i Gaza nå er så brutalt at det er vanskelig å sette ord på det. Barn er okkupasjonsmakten ofre. For det er okkupasjon. Det vil prege alle som rammes, skape dype traumer og hat. Vold avler mer vold. Skal det aldri ta slutt. Jeg har også møtt mennesker som arbeider for fred på begge sider og sammen. Dialoggrupper, forfattergrupper, soldater. Vi hører bare ikke så mye til dem utenfor grensene. Jeg retter derfor min harme over det som skjer mot de israelske myndighetene og ikke mot dem som er redd for at nok en generasjon skal vokse opp med konflikter og uro. Måtte de vinne fram – både palestinere og jøder. Og jeg tenker på mødrene i Gaza som synger vuggesanger om fred uten å vite om hun og barnet lever dagen etter, og palestinere som frarøves jord og livsmuligheter og som strenges inne bak murer. Legg ned våpene nå. Stopp blokaden. Stopp nybyggingen. Og start det lange og vanskelige arbeidet med å lindre traumene. Da stiller vi opp.»
Stopp blokaden- no! Frigje Mikkel og dei andre aktivistane frå fridomsflotiljen – no! «Den svenske utenriksministeren har tidligere vært tydelig i å si at marineblokaden av Gaza er uakseptabel og at slike skip som dette ikke må bordes. Verken den forrige eller nåværende norske utenriksminister har kommet med tilsvarende uttalelser,» skriv SVs partileiar Audun Lysbakken i eit skriftleg spørsmål til utanriksminister Søreide. AP, SV og Raudt krev offisielle norske protestar etter den militære kapringa på ope hav. Eit opprop som krev lauslating av Gaza-aktivistane hadde allereie måndag 2000 undersksrifter, blant dei ordførar Marte Mjøs Persen. Framfor Utanriksdepartementet i Oslo stilte ein kraftfull demonstrasjon same krav. Bergens Tidende på leiarplass er med – og peikar på Noregs utanriksminister sitt ansvar for å halda verdssamfunnet informert om Israels okkupasjonspolitikk og overgrep i Gaza.
Fridomsflotiljen med «Kårstein» er sjølvsagt som ein mygg å rekna mot ei av verdas fremste militærmakter. Men det krev sitt å kalla seg eit demokrati. Det krev at ein ikkje kaprar fredelege skip og båtar, og det krev at ein held seg til folkeretten og menneskerettane og ikkje set menneske i fengsel utan legitim lov og dom. Denne gongen råkar Israels brutalitet ein av byens fremste folkevalde, SVs gruppenestleiar. Eg forventar at regjeringa kjem på banen straks – og at Mikkel og dei andre er lauslatne når du les dette. Viss ikkje, er kravet: Lauslat Mikkel no! Og då må statsministeren på banen. Basta. Mikkel skal heim!
Oddny I. Miljeteig