Herberget
Jeg hører at i New York
på hjørnet mellom 26. gate og Broadway
står det om vinteren hver kveld en mann
og skaffer de husløse som samler seg der
penger han samler inn, så de får plass på herberget.
Dette forandrer ikke verden.
Dette forbedrer ikke forholdene mellom menneskene.
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.
Men noen menn får plass på herberget.
Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt.
Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten.
Menneske, legg ikke vekk boken hvor du leser dette!
Noen mennesker har nå plass på herberget.
Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt.
Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten.
Men dette forandrer ikke verden.
Dette forbedrer ikke forholdet mellom menneskene.
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.
(Bertolt Brecht)
No i førjulstida vert vi minte om å hjelpa vår neste. Om å yta det vesle ekstra i velgjerd. Men i alle årets kvardagar held det ikkje med juleaksjonar og innsamlingsgryter. Velgjerd er ikkje likestilt hjelp. Skattefinansiert velferd, helse-og sosiale tenester og omsorg gjennom stat og kommune gjer at ingen må stå med hua i handa og takka for milde gåver. Ingen skal måtta kjenna på ei audmjukande takksemd ved å ta imot hjelp. Å yta etter evne og ta imot etter behov er ingen forgangen klisje, men målet for ein sosialt utjamnande stat og kommune.
Bergen er ein økonomisk og sosial forskjellsby. Regjeringas politikk som så langt har gjeve 24 milliardar i skattelette til dei som har mest, men kutt i uføretrygd, alderspensjon og barnetrygd, viser også att i Bergen. Inntil 5000 born lever i familiar med sosialhjelp som inntekt. Ein fattig er ein for mange i velferdsbyen som må vera målet vårt.
Ei natt i herberget lindrar ei natt i livet til den bustadlause. Å kunna sova trygt er ein grunnleggjande menneskerett. Noko av det viktigaste vi kan gjera som kommune og medmenneske er å syta for at alle har eit tilbod om å sova trygt. Kommunen på sitt beste er medmenneskeleg fellesskap – for alle. Englane på Betlehemsmarkene song for han som ikkje eingong fekk ein plass i eit herberge. Likevel fekk han ein trygg kvilestad fyrste natta i livet sitt. Ikkje så ulikt overnattingsstadene her i byen for dei som om dagane knelar på gata og ber om almisser.
Somme av oss har ikkje så lett for å sovna – eller sova ei heil natt. Så mange tankar kjem når hjernen arbeider på overtid i svevnløyse. Likevel, under ei varm dyne har vi dei beste føresetnadene til å påkalla svevnen.
Ei natt i herberget. Det er når vi er på vårt mest sårbare at vi treng hjelp til det mest grunnleggjande. Ved livets slutt og byrjing, ved sjukdom og når kreftene våre ikkje strekkjer til. Då treng vi den solidariske fellesskapen.
I ein by som lyfter alle inn i fellesskapen Bergen må det leggjast til rette for menneske med funksjonsnedsetjingar og for dei som slit med psykisk uhelse, anten dei er yngre eller eldre. Som kommune må vi gå til felts mot einsemd på alle tenkjelege vis. Når barnetala har gått ned og folk flytter på seg, vert familieband skjøre i kvardagen. I livets siste fase trengst det sterk offentleg omsorg. Vi må ikkje grua oss til å koma på sjukeheim, men vita at byen har ei omsorg som er tilpassa oss alle. Vi må ha som mål at Bergen skal verta byen med det store hjarta. Det er ikkje naivitet. Det er solidaritet. Ingen skal måtta døy åleine i vår by. Einsemd i livet må ikkje fylgjast av einsemd ved livets slutt. Då må vi alle få ha ei trygg hand å halda i.
I jula som no stundar til er det mange som kjenner på at det å vera åleine vert einsemd når «alle» reiser heim til sine. Heldigvis er det mange, blant dei Kirkens Bymisjon som legg til rette for jul i fellesskap. Saman er vi mindre åleine. Somme gonger finst fellesskapen rett over gangen eller i nabohuset. I Noreg byggjer vi i grunnen for åleineskap og einsemd. Det er på tide at vi legg kreftene i å byggja for fellesskap, både for eldre år og elles. At det er godt å kunna lukka eiga dør bak seg må kunna sameinast med vissa om at ein har folk rundt seg. Dette, kjære lesar, har korkje bustadpolitikk eller bustadbygging funne gode svar på så langt. Og ja, dette høyrer heime i det som vert mi julespalte.
Det er menneska som gjer byen vakker. Kirkens Bymisjon har det som innskrift på kaffikrus. Menneska, altså. Ikkje berre dei vellukka som hastar gjennom gatene. Like mykje dei som inkje har og som viser fram fattigdom og elende på brusteinsnivå. Somme av dei som gjer byen vakker treng ei natt, ja mange netter i herberget. Det endrar korkje sosiale eller økonomiske skilnader, slik Bertolt Brecht så endefram formulerte det. Men ei natt i herberget kan vera nett det eit menneske treng for å overleva. Det trong også det vesle barnet i krubba. Og med det er det meste sagt nokre dagar før jul. Eg håpar at alle får ei leveleg jul og kan kjenna snev av den ekte varmen frå herberget.
Oddny I. Miljeteig.